London calling (again)

Neil Young har sørget for et aktivt konsert-år for mitt vedkommende. Knapt ferdig med vinterens suksess i Europeiske konsertsaler begynte ryktene å svirre om opptil flere festival-opptredener i sommer. Siden mottoet er: Kommer Neil’ern - kommer Knut, så var det bare å bestemme seg. Roskilde kunne vært artig, men det blir for mye mas. Dublin var fristende, men valget falt på Hop Farm Festival på den engelske landsbygda. Dette er en en-dags festival som også inkluderer storheter som My Morning Jacket, Primal Scream og Supergrass, så her snakker man Value-for-money (£49.50). Opplegget er klappet og klart. Avreise fredag, turist i London på lørdag og endeløse gitarsoloer fra the Godfather of Grunge på søndag. For å komplettere helga blir det mellomlanding i Oslo og noen timer med Bruce Springsteen på Valle Hovin på mandag. Dette begynner å ligne på en brukbar langhelg…

At Neil Young kommer til Spektrum i august bekrefter Kinder-egg-filosofien om at “jo, det er mulig” å få oppfylt 3 ønsker på en gang. I alle fall på ett år. 3 europa-turneer med Neil Young i 2008 er intet mindre enn sjokkerende og viser at mannen er på hugget som aldri før (nei, han er ikke blakk).

PS: Konserten i Oslo Spektrum ble solgt ut på 45 minutter. “Verdens største band” Coldplay var ikke verst de heller. De solgte ut på én time…

Den russiske revolusjon

 

Så skulle vi altså få oppleve at vi sitter og jubler over Russlands seier over Nederland i en kvartfinale i EM. Vi som har latt oss blende av de oransje i innledningen får oppleve et lag som er enda mer komplett.

Vi så det allerede i UEFA-cupfinalen hvor Zenit imponerte stort mot Rangers. Lett å se at de ikke lenger har bruk for Erik Hagens tjenester. Som det russiske landslaget har også de nederlandsk trener, Dick Advocaat, en mann med noenlunde lik fotballfilosofi som Guus Hiddink. De leder hvert sitt lag som i god sovjetisk ånd framstår som sterke kollektiv fremfor å være avhengige av enkeltspillere. Når man da i tillegg har spillere som Andrei Arshavin som avgjør kamper på egen hånd blir man enda mer imponert.

Det er først og fremst løpsstyrke og basisferdigheter som er ekstremt bra. For å oversette det til trønderske forhold består landslaget av spillere som har Strands løpsstyrke, Ciljans teknikk og Saparas fot. Ikke bare har de én spiller av dette kaliberet. Hele laget ser ut til å ha disse egenskapene. Det er slike spillere du må laste ned juksefiler for å finne i  Football Manager. Managere som leker med ordentlige penger kan bare angre på at de ikke kjøpte Arshavin & Co før EM.

Välkommen Erik Hamrén

Adressa er over seg av begeistring etter å ha overvært en RBK-trening ledet av nytrener Erik Hamrén. Det trekkes paralleller til Nils Arne Eggens lederstil. En lederstil som både RBK og Adressa for noen år siden fikk mer enn nok av. Nå har pipa selvsagt en helt annen lyd, men det skal du vite Erik Hamren; Den pipa er ikke til å stole på.

Nå som du allerede sammenlignes med Eggen himself blir fallhøyden enda høyere. Når formasjonen blir 4-4-2 og spillestilen kanskje blir kontinental (les: ballbestittende) trenger du ikke poengtap i mer enn én kamp på rad før knivene slipes. Uansett vindretning så vendes kappene i riktig retning hos Kroksæther og gutta på Heimdal.

Så du får ha lykke til Erik. I kampen om seriegullet og ikke minst i kampen mot pressen. Du har jo allerede gikk dem vann på mølla ved å varsle stengte treninger innimellom. Får håpe Erik Hoftun blir ansatt som sportsdirektør etter hvert så du får høre hvordan det var i riktig gode gamle dager.

 

Flagget på brystet?

Nett-debatten raser. Folk er i harnisk. NFF erstatter det norske flagget på landslagsdrakta med en drage. Noen mener det er en orm eller kanskje til og med en slange. Djevelens symbol.

For min del kunne de hatt en pusekatt, eller kanskje et bilde av Fabian Stang på drakta. Det eneste som betyr noe for meg er at de som ikler seg drakta yter et minumum av innsats. At de tar den på seg med stolthet og ikke glemmer at de representerer en nasjon og ikke bare seg selv.

Åge er opptatt av å bedre kvaliteten på treningene samt å luke bort en del useriøse innslag fra troppens humørspredere. Jeg kunne ikke vært mer enig. La meg slippe å se “gladgutten” John Arne Riise lage såkalte ablegøyer foran pressekorpset, noe som resulterer i forside og midtsidene i VG samt stort innslag på TV2-sporten. Gi oss heller en god landskamp.

Tilbake til brystet. Hvis jeg skulle foreslå en erstatning for det norske flagget ville jeg gått for HÅR (på herrelaget vel og merke). Tror sannelig det er en mangelvare på de norske jyplingenes brystkasser. Og hvis noen skulle være så uheldig å ha litt uønsket hårvekst så er nok den vokset bort for lengst.

PS: Til tross min forholdsvis store interesse for fotball har jeg sluttet å se privatkamper. Driver og maler garasje og tror jeg skal se malingen tørke utover kvelden.

Stakkars Vidar Riseth

Ikke nok med at han ble skjøvet vekk fra Rosenborg og ble tvunget til å spille for Lillestrøm. Nå er han i tillegg redd for at noen slemminger kan finne på å pipe og rope buuu til han på Lerkendal 16. mai. Hørt sånt? Man piper da ikke mot en som på riksdekkende TV sier han skal forlenge kontrakten med RBK, for deretter å skrive under for erkefienden. Nei da, slike staute karer får applaus og kanskje en blomsterkvast. Ser for meg en rørt Riseth på TV etter kampen når han begynner å bable om følelser, lojalitet, moral og alt det andre han dessverre mangler.

Det mest patetiske er likevel unnskyldningene om at han gikk fra Rosenborg fordi han ikke ville bli satset på. Han så for seg 2. divisjonskamper i Nord-Norge. Vidar og alle andre som har spilt fotball vet følgende: Er du god nok, så får du spille. Er noen andre bedre så havner du på benken. Den usikre frostingen tvilte altså så sterkt på sine egne ferdigheter at han valgte å trappe ned på Østlandet.

At penger skulle være et motiv er det ingen som har spekulert i. Vi kjenner jo Vidar…

 

1-årsdag (og nakne kjendiser)

The Blog from Hell har akkurat fylt 1 år og det er på tide å vurdere tingenes tilstand. Jeg har skrevet i snitt ett innlegg hver 14. dag og holdt meg til de temaene jeg hadde planlagt. Jeg skriver hovedsakelig for meg selv men grunnen til at jeg publiserer er selvsagt håpet om at noen andre kan finne noe av interesse i bloggen. Så langt har jeg hatt litt over 3000 unike besøk. Vanskelig å kommentere et slikt tall men nå skal jeg uansett starte et prosjekt for å bli mer kommersiell. Jeg skal faktisk doble besøkstallene i løpet av kort tid, la oss si 1 måned.

Prosjektet vil bestå av en serie innlegg med aktuelle og populære tema. Jeg har jo lært av andre bloggere hva som bør kommenteres. Det viktigste er kjendiser. Se og Hør selger jo fortsatt godt. Derfor skal jeg legge ut bilder og sladder om min Facebook-venninne Pia Haraldsen. Jeg skal prøve finne toppløs bilder (viktig med orddeling her)av Aylar og Lene Alexandra (det kan vel ikke være vanskelig). Pupper selger har jeg erfart. Jeg skal kommentere dagsaktuelle utspill fra Jan Thomas og Dorthe Skappel. Videre skal jeg følge Erlend fra Norske Talenter. Alt skal selvsagt kommenteres fra en kritisk bloggers synsvinkel. Skulle jeg fortsatt slite med besøket skal jeg legge ut bilder av Tone Damli Aaberge splitter naken. Mulig de er manipulerte, men det gir jo meg større grunn til å kommentere dem.

Hvis jeg allerede etter dette innlegget når målet legger jeg projektet på is og fortsetter på vanlig måte. Det vil kanskje være det beste.

Neil Young Archives - endelig !?

Siden slutten av 80-tallet har Neil Young hatt planer om å utgi en mest muilg komplett oppsummering av karrieren. I utgangspunktet èn eller flere bokser med CD’er, men etter hvert som teknologien har utviklet seg har også Archives endret form og innhold.

I går kunne Neil’ern presentere smakebiter fra Volume 1 i samarbeid med IT-giganten Sun Microsystems. Archives Volume 1 dekker årene 1963-1972 og bilr utgitt i en pakke med 10 Blu-Ray disker. “Tidligere teknologi har krevd uakseptable kompromissløsninger når det gjelder kvalitet” sa Neil og uttrykte glede over å ha ventet til nå. Det nye er blant annet muligheten til å høre på høy-oppløst lyd i 192/24-format samtidig som man ser på bilder, videoklipp, håndskrevne tekster og annet snadder.

Mange har ventet i årevis på dette og antall utsettelser grenser til det parodiske. Planlagt utgivelse av Volume 1 er til høsten, men vi som har ventet en stund velger nok å utsette innkjøpet av Blu-Ray-spiller til boksen er vel i hus. Det kan jo hende at dukker opp enda bedre måter å gjenskape analoge innspillinger på. 

Musikken som ikke forsvant

Tror sannelig jeg har havnet i “alt-var-bedre-før-generasjonen”. For tilbake in the good old days kunne jeg glatt bruke en dag ved hyllene i Trondheims platebutikker. Nå synger Free Record Shop på siste verset og Platekompaniet blir enerådende. Ordet Platebutikk har blitt et fremmedord og en kuriositet i en by som virkelig hadde utvalg og mangfold.

Ikke det at jeg sutrer, man har da iPod og er oppdatert må vites. Tilgjengeligheten og utvalget er uslåelig, men for meg og de jeg stod skulder til skulder med og bladde i LP-bunkene på 80-tallet er det noe som skurrer. Vi vil fortsatt gjerne ha et fysisk bevis på vårt besøk i butikken i form av en CD eller enda bedre en LP. Vi tar ikke sjansen på å la et lite PC-havari få utradere 20 års musikkinteresse.

Tilbake til 80-tallet. En bytur startet  ofte på Sundt Platebar og Innova på Torget. Deretter svippet vi innom Veita Platebar rundet hjørnet og stakk hodet innom Innova på Nordre.  Strømsnes og et par mindre sjapper ble ofte besøkt. I Brattørgata endte ferden på legendariske Playtime. Et eldorado for en nykonfirmert heavyentusiast. På den tiden var Heavy Metal eneste gangbare sjanger (fikk heldigvis opp øynene senere). Utallige hyllemeter med vinyl. Stort sett i to prisklasser. Nice-price til 39,- og fullpris til 75,- Noen ganger i året var det dobbel lykke. Da åpnet den noe eksentriske innehaveren trappa til kjelleren som var 1. etasje ganger 3 når det gjaldt utvalg. Her var veggene pyntet med picture-discs og rariteter, mens det i kassene befant seg tusenvis av  titler i en salig blanding. Dette medførte at hele utvalget måtte blas i gjennom. Cover måtte studeres og ofte brettes ut, mens sidemannen disiplinert ventet til du var ferdig og dere kunne bytte kasse. Med dagens fangst i Playtime-posen, dro vi lykkelig hjem og spilte. Og spilte. For å rettferdiggjøre kostnadene skulle det sannelig spilles. Her holdt det ikke med et par gjennomhøringer, selv ikke om plata ikke var like bra som coveret. 

Dette innlegget har faktisk et aldri så lite slutt-poeng. LP-ene og etter hvert CD-ene står fortsatt i hylla. Like fine. Spillbare alle som en. Ikke det at 80-tallet puddelrockere plukkes fram titt og ofte, men jeg har i det minste muligheten. Kan den som har sin elektronisk lagrede musikksamling intakt om 20 år vennligst sende en melding når den tid kommer ?. 

PS: Saxons LP Crusader var ikke enkel å få tak i. Selv ikke Playtime klarte å skaffe den. Fant den til slutt på platemesse i Stavanger i 1990.

Storlirennet 2008 - Drøm og mareritt

Knallsterkt felt i dag. På startstreken Northug jr., Södergren, Hetland, Estil, undertegnede og nesten 1000 andre. Med et treningsgrunnlag som kan avrundes til null velger jeg å plassere meg et stykke bak i startfeltet. Dermed har jeg allerede gitt opp spurtprisen som går til førstemann ut av EU (Petter). Føler likevel at jeg henger brukbart  med og stopper knapt på første saftstasjon. De perfekte skiene* gjør jobben lett i starten og når jeg passerer skiltet med 26 km igjen til mål er nesten ikke til å tro. Én mil allerede. Jeg glir fra de fleste i mitt skikt og ved Dalådal ILs matstasjon etter 14 km er jeg fortsatt ved godt mot. Et beger vann m/farge og en banan fortæres, mens sekundantene forteller at min tidligere turkamerat John Magnus på 12 ligger 5 minutter foran.

Traseen blir etterhvert mindre vennlig  og skøytemuskulaturen blir mørnet før jeg flyter på hjemlengselen ned til Fjergen. Har nå brukt 1.40 og har bare 12 km igjen. PR-apparatet har prøvd å innbille blåøyde førstegangsløpere om at nå er gjenstår kun en liten stigning før rennet avsluttes i Kitzbühel-lignende bakker ned til Grova, men jeg bedre. Det er selveste “Mördarbacken” som venter. Det stiger relativt bratt i 4-500 meter og det er her viljen tar over for muskelkraft. Teknikken er borte og superglid til tross; litt feste hadde ikke vært dumt. Oppover mot Væktarhaugan sitter hyttefolket og griller og nyter sola, mens jeg kunne klart meg fint med mørke skyer. De ser at jeg trenger oppmuntrende tilrop og jeg svarer med host og hark og ei hand halvveis i lufta.

Toppen er nådd og 6 km gjenstår i lett terreng. Det vil si et terreng som kunne vært lett med litt krefter igjen. Utfordringen blir å unngå fall. Det går såvidt og snart kan stadionspeaker høres i det fjerne. Motivasjonen øker, jeg rister av meg et par karer på 50+ og skøyter i mål med brukbar stil. Slutt-tid 2.40.19. Med tanke på utgangspunktet må jeg være fornøyd. Hvor raskt kunne ikke dette gått med en 15-20 økters grunnlag. Det er nesten så jeg vurderer å teste det ut.

Södergren spurtslo Eilifsen og vant på ny løyperekord: 1.15.57. John Magnus gikk inn på knallsterke 2.10 og rakk å bli intervjuet av Tor Arne Hetland lenge før jeg gikk i mål.

*) Takk til Hallgeir Martin Lundemo som preppet ski i verdensklasse. Jeg har aldri opplevd maken.

London - en fredelig plett på kloden

Etter å ha tilbrakt 48 timer i London for et par uker siden siden, må jeg nesten kommentere den totale mangel på negative inntrykk. Hvor var tiggerne, ranerne, doperne, horene, hooligans’en, gjengene på t-banen og alle de andre som vi er vant til fra vår egen lille storby Oslo?.

Det mest lugubre ved opppholdet var hotell-standarden, eller mangel på sådan. Derfor tilbrakte vi minst mulig av vår knappe tid der. Ikke oppsøkte vi utelukkende “sikre” turiststeder heller. Det var sen kveldskamp i Championship på The Valley med påfølgende ufrivillig  fottur i Greenwich. Tube’n på kryss og tvers. Gatelangs i Soho (på jakt etter brukt vinyl vel og merke). Konsert i Hammersmith (tidligere omtalt).

Man skulle kanskje tro at man skulle det kunne dukke opp et tilfelle eller to av såkalte uønskede elementer, men det skjedde altså ikke. Nå skal jeg tilføye at vi ikke ravet sanseløse rundt kl 3 AM, men dog. Kampanjen Safer Neighbourhood  har gitt resultater. Antall bobbies er all-time-high (31500) og statistikken forteller om tildels kraftig nedgang i alle kategorier kriminalitet. I tillegg har antall dømte økt. Det nytter altså. Gratis er det selvsagt ikke, men både fastboende og turister vil nok mene at dette er vel anvendte penger. Jeg tror kanskje en norsk studietur til Metroplotian Police også kunne vært en brukbar investering.